30 år siden: Grandmaster Flash & The Furious Five – The Message

Posted on by
Reply

Et tilbakeblikk til 1982…

Det første som skal sies er at dette er et album jeg ikke eier selv og derfor ikke har hørt i sin helhet, men med bare syv spor så kan jeg like vel si at jeg har over halvparten av det på mp3 og dermed har en god anelse om hva ting dreier seg om. Resten får man høre når det er denne skiva sin tur på min eviglange innkjøpsliste. Joda vi lever i «internett / stjele samvittighetsløst» alderen og det kreves ikke mer enn noen få museklikk for meg å få høre hele greia, men det vil i så fall være en veldig kjedelig måte å høre et så legendarisk album som The Message for første gang på.

Det som bidrar i størst grad til albumets status er selvfølgelig tittelsporet som i mine ører er en av tidenes desidert beste rap-låter, og som omtrent alene er grunnen til at jeg har valgt å skrive om dette albumet. En ting er betydningen låta hadde for hele rap-sjangeren da den kom ut. Det var første gang at en offisiell rap-utgivelse gikk for et alvorlig og sosialt bevisst lyrisk innhold fremfor skryting, fest og morro (og det er jo derfor denne ofte regnes som fødselen til såkallt «conscious rap»). Mens produksjonsmessig gikk den også nye veier ved å basere seg på originale komposisjoner og ekte instrumenter, i motsetning til den daværende rap-normen hvor breaks og samples la grunnlag for all oppbackingen rapperne hadde. En annen ting er hvor lite utdatert den er i dag, 30 år senere. Det er en klar 80-talls feeling over det hele, men det er ikke cheesy og den har fortsatt et særpreg som skiller den ut fra alt annet. Og tatt i betraktning at det de fleste plasser ikke har blitt noe spesielt bedre for mange sine leveforhold, så er «the budskap» også fullstendig relevant fortsatt.

Men det er altså andre go’ biter å finne på The Message også. Foreløpige favoritter bak tittellåten er «It’s Nasty» som på sin side er mye mer en gla’ låt som gjenspeiler hvordan rap generelt hørtes ut på det tidspunktet. Ekstremt funky og fengende, sjarmerende rapping og en aura som plasserer meg midt i en tidsperiode med en gatekultur som jeg kunne gitt mye for å få reise tilbake til for en ukes tid og oppleve. Også har vi «Scorpio» som er en herlig break-beat/electro-hop låt som åpenbart er skapt for dansegulvet. Eller på den tiden: breake-matta på asfalten eller betong-gulvet under kjellerfesten hvor b-boysa og b-girlsa gjorde greia si. Det meste tyder på at dette albumet er den ultimate reisen tilbake til den gode gamle old school Hip-Hop’en i sin rene og uskyldige form.

To lister for Beastie Boys

Posted on by
Reply

Kommer nok ikke som noen bombe at den neste listeposten på bloggen kom til å dreie seg som Beastie Boys. Og i den sammenhengen slår jeg til med to lister, siden begge to er lister som jeg følte var et must når det gjelder denne Brooklyn-trioen. Den første er handler om musikkvideoer, noe som er umulig å komme utenom, ettersom at jeg (som tidligere nevnt) har kalt dem kongene av musikkvideoer. En status jeg føler de bare får sterkere og sterkere grep om jo flere ganger jeg ser alle de klassiske videoene deres og jo flere ganger jeg ser alle andre slags musikkvideoer.


Topp 5 musikkvideoer

5. Shake Your Rump

Det enkle er ofte det beste, og det visste MCA når han for første gang satt i registolen under musikkvideoinnspilling. Like vel så er denne videoen way ahead of its time tatt i betraktning av at den faktisk ble laget på 80-tallet.


4. Intergalactic

Det er mye som er kult med denne videoen, men det mest nevnverdige er at bare Beastie Boys og deres karakteristiske fiskeøyefilming kunne fått de romfarer/kommunearbeider draktene til å se dritkule ut!


3. Sure Shot

Om det var mye som var kult ved den forrige videoen så er det enda mer som er kult her. Det er faktisk umulig å ha oversikt over hvor mye snacks man kan få øye på, så beskrivelse i form av ord er unyttig.


2. Body Movin’

Kanskje den artigste historien som har blitt fortalt i en musikkvideo!


1. Sabotage

Dette er SELVE Beastie Boys videoen som alltid nevnes, og det med god grunn. En slik blanding av action, sjarm, humor og originalitet finnes det rett og slett ikke maken til innenfor dette mediumet.

——————————————————————————————————————–

Også må vi selvfølelig få med den obligatoriske…


Topp 10 favorittlåter

10. Make Some Noise (Hot Sauce Committee part Two – 2011)

Fjorårets comeback-album (som kom nesten nøyaktig et år før MCA døde) inneholdt to soleklare standout-låter som kan menge seg med alle de andre gromme klassikerne deres. «Make Some Noise» er en av dem, og som åpningslåt beviste den øyeblikkelig at det finnes enkelte musikalske vidundere som er i stand til å gjenskape god gammel magi når som helst.


9. Egg Man (Paul’s Boutique – 1989)

Jeg skal ikke prøve å gjøre som mange andre og nevne samtlige av kildene som samples på låtene fra guttas andrealbum, for sannheten er at bass-samplet fra Curtis Mayfield’s «Superfly» og et få sekunds langt Public Enemy sample er de eneste jeg kjenner til i dette puslespillet. I stedet vil jeg bare nyte hvor strålende alt sammen komplimenterer historiene som fortelles…selv om jeg aldri har skjønt meg helt på denne Egg Man.


8. Too Many Rappers (Hot Sauce Committee part Two – 2011)

Dette er den andre blant de to standout-bangerne på Hot Sauce… som jeg refererte til. Et herlig eksempel på Beastie Boys sin mer hardcore side, med en beat som rister løs i sjela. Gamlekarer skal som oftest passe seg for å lage låter som er nedlatende mot de yngre og mer akutelle rapperne, men med heftige saker som dette kan gutta lett forsvare det hele. Og gjesterapper Nas høres bedre ut enn på åresvis når han kastes inn i denne miksen.


7. Super Disco Breakin’ (Hello Nasty – 1998)

Hello Nasty er min største favoritt blant albumene deres og i tillegg det jeg synes er nærmest å definere dem. Og på åpningslåten «Super Disco Breakin’» klarer de på et vis å blande både små doser av den rocka delen deres, den mer typiske Hip-Hop delen, den sample-lekne delen, den eksperimentelle delen + de fleste andre delene som gjør dem så awesome, i løpet av bare TO minutter. Respect!


6. Car Thief (Paul’s Boutique – 1989)

Kanskje Beastie Boys’ mest funky låt noen sinne, etter min mening. Og sammen med den fantastiske produksjonen så får vi også et av de herligste eksemplene på den frekke «fratboys» stilen som preget dem sterkt i starten av karrieren.


5. Fight For Your Right (Licensed To Ill – 1986)

Om den forrige låten var ETT AV de herligste eksemplene på «fratboys» stilen så er nok dette DET herligste eksempelet. Blant musikkhistoriens største party-anthems, i tillegg til at jeg tror det var den aller første Beastie Boys låten jeg  hørte, noe som selvfølgelig gjør den veldig spesiell mtp. forholdet jeg har utviklet til gruppa i løpet av livet.


4. Song For The Man (Hello Nasty – 1998)

Den eneste låten på lista som ikke er en rap-låt, og jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg skal kalle dette her. Det viktigste er uansett den helt geniale måten de klarer å beholde alvoret ved de filosofiske spørsmålene som synges, til tross for det mer lystige og nesten rølpete ved resten av låten. Og det siste sørger jo derfor også for at låten unngår all form for selvhøytidelighet.


3. So What’cha Want (Check Your Head – 1992)

Live-instrumentering forkledd som samples, «ødelagt mikrofon» effekt på vokalen som sjelden har hørtes kulere ut + noe av den beste rappinga som alle tre noen gang har levert. Som de sier selv: «Yeeaah……you can’t front on that!»


2. Intergalactic (Hello Nasty – 1998)

Jeg har tidligere skrevet litt om kunsten å være retro samtidig som man er nyskapende, vel Hello Nasty var selve albumet som først fikk meg til å tenke på akkurat dette. Og megahit’en «Intergalactic» er kanskje den enkeltlåten som klarer dette best. Det oser old school rap av mye her, samtidig som at den aldri kommer til å høres utdatert ut.


1. Sabotage (Ill Communication – 1994)

Topplassering på begge listene til dette som er den ultimate blandingen av rock og rap. EVER! Denne her skal vi skrike lungene ut av oss til, hope rundt som apekatter til og spille luftbass til for evig og alltid. Hvil i fred MCA, og takk for et av de råeste bassriffene noen sinne.

Hvil i fred Adam «MCA» Yauch

Posted on by
Reply

På fredag hadde jeg endelig en fridag etter syv strake arbeidsdager, var i perlehumør og klar for å komme meg ut av huset og henge med kompiser. Men like før jeg skulle til å begynne å gjøre meg klar tenkte jeg å bare svippe en kjapp tur innom VG nett. Når jeg scroller nedover sida får jeg plutselig overskrifta «Beastie Boys rapper er død» og et bilde av MCA. Jeg kjenner umiddelbart en helt jævlig følelse ramme hele kroppen og et høyt «NEI!!!» kommer ukontrollert ut av munnen min. Jeg visste at han hadde slitt med kreft siden 2009, men mener bestemt at jeg leste en plass for ikke så altfor lenge siden at han var på bedringens vei og at legene hadde sagt at det så ut til å gå bra. Derfor kom det like vel som et stort sjokk.

Jeg måtte bare sette meg ned en stund, spille av alle de syv-åtte Beastie Boys mp3′ene jeg har på PC’en (har de fleste albumene deres på CD), og bare ta meg tid til å bearbeide det jeg nettop hadde fått vite. Det er ikke bare snakk om at «et av medlemmene i Beastie Boys har dødd»…Adam Yauch var selve hjertet og hjerna i gruppa og den personen som til å begynne med tok initiativet til å starte et band i det hele tatt. Samt at han var den som skilte seg klart mest ut blant trioen, med sin dype og raspete stemme som alltid var en fet kontrast til de lysere stemmene til Mike D og Ad-Rock.

Med andre ord så har vi mistet den personen som i størst grad bidro til eksistensen og innholdet i den gruppa/artisten/bandet som nok mer enn noen andre, med sin egen historie og mentalitet, legemliggjør hele mitt eget livslange forhold til musikk…

Beastie Boys startet som et punk-band før de fikk platekontrakt, og selv hørte jeg også mest på punk, rock og metal de første årene etter at jeg begynte å interessere meg for populærmusikk. Etter hvert begynte de å blande rap-elementer inn blant de støyende gitarene, og det var gjennom white label singlene med den type musikk at de ble oppdaget og signet av Rick Rubin til legendariske Def Jam Records, hvor de ga ut sitt klassiske debutalbum (klassiker kan man vel egentlig kalle samtlige av deres fem første skiver.) Selv hadde jeg også en periode hvor rock/metal gikk side om side i CD-spilleren. Både fordi jeg hørte på både rocke-plater og rap-plater, men også fordi jeg hørte på band som Dog Eat Dog, Clawfinger og Rage Against The Machine som mixet sjangrene. Beastie Boys og deres «Fight For Your Right» og «Sabotage» var dog blant de første låtene av denne typen jeg hørte. Senere gled det over til en periode hvor det var omtrent bare rap som fikk spilletid hos meg. Det samme skjedde på de to påfølgende skivene til Beastie Boys hvor de gikk for straight Hip-Hop, selvfølgelig med sin helt egen vri. Før de i ettertid har gitt et eneste stort musikalsk «fuck you» til sjangerregler og -begrensinger, men like vel beholdt rap som den stødige ryggraden i alt. På samme måte som at jeg selv frigjorde meg fra mentaliteten hvor rap var det eneste som gjaldt og heller har dratt ut på en evigvarende reise gjennom den varierte musikkverdenen, men med rap-musikken som det stedet på reisen som jeg oftest vender tilbake til og føler meg hjemme i, før jeg går løs på en ny reisestrekning.

Beastie Boys har etter min mening aldri helt fått den annerkjennelsen de fortjener, hverken innen Hip-Hop kulturen eller musikk generelt. Hvor ofte kan du huske at noen har nevnt nettop dem når det har vært snakk om «favoritt rap-grupper», «tidenes rap-grupper» osv. Kanskje fordi det i Hip-Hop diskusjoner ofte er fokus på skills, men Beastie Boys har aldri handlet om skills. Her har det handlet om enorm musikkglede, blendende kreativitet og enestående attitude (eller swæææg om du vil i 2012). Og på grunn av dette, til tross for at de svært sjelden namedroppes, så er de en av få grupper/band/artister som har minst EN låt på repartoaret som hvem som helst med den minste sans for musikk med glede vil høre, eller en gruppe som alle spesielt musikkinteresserte rett og slett bare respekterer høyt selv om de ikke nødvendigvis er personlige favoritter. Og slikt kan jo kanskje være noe de har satt mer pris på enn å jevnlig bli hyllet som blant de beste. Og når det gjeldet det jeg nevnte om musikkglede, kreativitet og attitude så var jo dette fundamentene i Hip-Hop og rap-musikken helt i begynnelsen. Så når folk fortsetter å jatte om å «keep it real» så kan man med sikkerhet si at MCA var en som holdt det så ekte som mulig helt til det siste. For fjorårets album Hot Sauce Committee part Two (deres åttende i rekken) inneholdt hele det fundamentale, og med måten skiva oppsummerer omtrent alt Beastie Boys tidligere hadde gjort i karrieren med en liten dose frisk fornyelse, så ble det den ultimate måten for Adam og Beastie Boys å gå ut på. Man kan trist spekulere i om det ble slik fordi han forutså at kampen mot kreften kunne tapes.

I denne posten skrev jeg bare om det musikalske ved Adam Yauch, siden dette er en musikkblogg. Men jeg kunne sikkert ha skrevet like langt om mye av det andre ved ham, som fredsaktivisten i han og hans politiske engasjement. Filmskaperen i han…han skrev og regisserte flere av Beastie Boys sine legendariske musikkvideoer så vel som den fantastiske kortfilmen «Fight For Your Right (Revisited)» fra i fjor, i tillegg til at han stod bak en rekke dokumentarer. Eller om han og Beastie Boys sin generelle popkulturelle innflytelse bl.a. gjennom magasinet deres Grand Royal, og deres støtte, tilstedeværelse og bidrag i gatekultur i hele USA men spesielt i hjembyen New York.

I stedet kan men heller bare enkelt konkludere med at en av de de viktigste personene innen de siste 30 års populærkultur og populærkunst desverre har forlatt oss.

Hvil i fred Adam Yauch og tusen takk for alt! :(

Da TP tok over Hit Awards ’98

Posted on by
2

Et stort musikkøyeblikk.

Det var 1998, det var lørdag, og TV2 hadde direkteoverføring av musikkprisutdelingsshowet Hit Awards som foregikk i Oslo Spektrum. Tror ikke denne utdelingen ble avholdt mer enn to-tre år på rad, men det var nok til at et av showene stod for et av de viktigste øyeblikkene i norsk musikks historie.

Selv var jeg bare 12-13 år gammel på det tidspunktet og satt i stua og så utdelingen sammen med foreldrene mine. Jeg hadde allerede kommet er par år inn i min interesse for rap-musikk og Hip-Hop kulturen, men alt dette var fortsatt bare en liten greie for de som var spesielt interesserte. Joda, VG-lista hadde fått sin håndfull med store rap-hits både fra norske og amerikanske rappere, men om man spurte mannen i gata om han visste hva Hip-Hop generelt dreide seg om, og om å nevne minst fem andre rappere enn de som hadde hatt hits her i landet, så ville nok vedkommende mest sannsynlig blitt ganske stum. Med andre ord, når det gjaldt musikkshow som i beste sendetid tok for seg de mest populære artistene, så var det absolutt ingen selvfølge at rap-artister skulle bli viet spesielt mye oppmerksomhet.

Så plutselig mot slutten av showet annonseres det at Tee Productions Allstars skal fremføre hit’en «Takin Ova» fra Tommy Tees klassikeralbum Bonds, Beats & Beliefs. Warlocks, Son of Light, Diaz, Opaque og Tommy selv blir heist ned fra taket, går gjennom hele salen mens de rapper, før de entrer scena hvor det hele bare eksploderer i en Hip-Hop fest. Der joiner også bl.a. Coolio som hadde opptredd tidligere på kvelden, i tillegg til norske legender innen kulturen som Pay2 med sin headspin og Sean med sine electric boogie moves, mens musikken glidde over til «International Connects» fra samme album.

Jeg husker at jeg satt i sofaen med gåsehud alle plasser det gikk ann å ha det, at jeg var så gira at jeg hadde lyst å hoppe rundt i hele stua og prøve på headspin selv, men at jeg bare måtte holde meg i skinnet siden jeg tross alt satt der sammen med foreldrene mine. Tipper også det ble født både en og annen Hip-Hop kid blant både de som var i salen og de som satt foran TV-skjermen rundt omkring. Dette kan på mange måter kalles DET øyeblikket hvor Hip-Hop med et stort smell ble for alvor introdusert for det norske folket. Og siden har det vel gått gradvis frem til det punktet hvor vi i dag ser at Paperboys-Vinni nesten er i ferd med å få en plass i den norske folkesjela som bare deles med diverse visesangere og folkekjære pop-artister.

Gjennoplev det hele i YouTube-kvalitet anno 2007 under. Og nok en gang mad props til den karen som lastet opp klippet:

Månedens oppdagelse(r) i april

Posted on by
Reply

Blant nye oppdagelser som jeg har falt for denne måneden her så har det egentlig bare vært snakk om ferske enkeltlåter, og her er de tre som gjorde mest inntrykk…


• NMG – Sonar Ut, Flippar Ut (G-Miks)

Jeg har ennå ikke blitt helt overbevist av hypen rundt A-Laget, eller den generelle Bergensbølgen innen norsk rap, selv om jeg riktignok har fått mer sansen for Lars Vaular de siste par årene enn det jeg hadde i løpet av den første tiden etter at jeg hørte han. Men denne låten her hvor «hele» Bergen dropper noen rim over en herlig skitten og seig beat klart inspirert av den klassiske dirty south sounden, er det umulig å hate på. Den gir vel et veldig presist bilde på hvordan lyden av norsk rap-undergrunn høres ut akkurat nå. Prikken over i’en er derimot John Olav Nilsen sitt bidrag helt i begynnelsen.


• Warren G feat. Latoiya Williams – This Is Dedicated To You

Jeg markerte året som var gått siden Nate Dogg døde på denne måten her, mens Warren G som var en av Nates aller nærmeste venner og samarbeidspartnere markerte året med denne nydelige hyllesten her. Det var noen uker etter markeringen at jeg selv hørte den, men bedre sent enn aldri.


• Kendrick Lamar feat. Dr. Dre – The Recipe

Det fortsetter i westcoast-rap moduset. Kendrick Lamar var månedens oppdagelse for meg i januar, og der nevnte jeg at jeg var spennt på å høre hva som kom ut av hans samarbeid med Dr. Dre. «The Recipe» er førstesinglen fra Kendricks kommende debutalbum på Dres Aftermath Records og den lover så alldeles bra. Gutta framførte også låten sammen under Dr. Dre & Snoop Doggs massive konsert på Coachella festivalen for noen uker siden.